Jøss! Eller, Gosh! Nei, GRØSS!

I høstferien var jeg som vanlig i Drammen hos min mormor. Og som vanlig handlet jeg filmer på alle filmbutikkene. På Platekompaniet fant jeg en ordentlig godbit. Det var en DVD med to kortfilmer: «Den røde ballongen» og «Den hvite hesten». De er laget av en kar ved navn Albert Lamorisse, som i tillegg til å lage filmer, også fant opp spillet Risk.

Jeg hadde lest om både ham og filmene hans før, og jeg hadde tenkt at jeg skulle prøve å få tak i dem. Brått sto de der, pent og pyntelig, på spesialhylla, i spesialutgave. Den kostet en formue, sammenlignet med det som er vanlig prosedyre i DVD-bransjen, men jeg nølte ikke. Jeg bokstavelig talt rev den med meg bort til kassen. Jeg smilte. Jeg var glad.

Ettersom jeg kjøpte en hel del filmer, og hadde tenkt å spare Godbiten til slutt, var det først i går den sto for tur. Jeg satte meg godt til rette, med Pepsi Max og det hele. Jeg åpnet den, så litt på bildene som fulgte med spesiealutgaven, før jeg skjøv disken inn i munnen på mac’en og lot den romstere litt, slik den har for vane.

Alt som, ifølge min erfaring (og den er ganske god, hehe) – med film, skulle skje, skjedde. Helt til jeg kom til menyen. Jeg hadde ventet et litt rødt og hvitt tema, ettersom det er disse fargene som går igjen på coveret. Men her var alt brunt… og, i all verden, tenkte jeg. Hitler! Et bilde av Hitler. Og under, med norrøn skrifttype, slik Vigrid bruker, sto det… Nürnberg. Episode 1. Jeg klødde meg i hodet og trykket på spill av. Jada, Hitler snakker. Jeg ser Goering og Speer mens de sitter i rettssalen. Jeg spooler fremover. Samme greiene, hele veien. Jeg forsøker en teori: Har jeg på ett eller annet finurlig vis blandet platene idet jeg skulle sette inn filmen? Jeg har jo en del filmer og tv-serier om andre verdenskrig, men så kommer jeg på at jeg ikke har noen om Nürnberg-prosessene – den så jeg nemlig på rikskanalen.

Jeg trykker på eject og… Store øyne. På plata er det bilde av en liten gutt med en rød ballong, og en annen gutt på en hvit hest. Jeg setter den inn igjen. Ja, dere vet det allerede. Nürnberg.

Jeg lukter på P-maxen. Den er helt normal.

Nå, når sjokket er over, har jeg skjønt at, hvor rart det enn er, så har noe skjedd på fabrikken. De to filmene må ha samme fabrikant. Akkurat som den kjæreste Pepsi Max-flasken jeg har. Den har tre etiketter.

Jeg skal ringe til Platekompaniet på Magasinet i Drammen. For jeg vil se filmen. Jeg tror den er veldig god.

Barbarer = folk som babler uforståelig

To av mine favorittartister, Edith Piaf og Brigitte Bardot, synger på fransk. Jeg skjønner ikke et ord fransk, og har bare en vag forestilling om hva enkelte av sangene deres handler om, men allikevel liker jeg nesten alle like godt! De gjør meg glad og full av energi, noe det meste av musikken jeg hører på gjør.

Og dette kan jeg ikke skjønne. Jeg hører jo bare babling sammen med musikk. I tillegg skal det nevnes at disse to virket før foreldrene mine ble født. Det jeg tror disse to damene er flinke til, er å bable på en vakker måte som passer til musikken. Og det tror jeg ikke mange artister kan skryte av. At folk kan nyte musikken deres uten å forstå hva de synger eller leve i samme tidsalder.

Nei, de er slettes ikke barbarer.

Bestemors lørdag

Min bestemor sitter i sofaen og strikker. Slik har hun gjort siden jeg kan huske henne. Og slik vil jeg alltid huske henne, helt til den dagen jeg dør. Jeg vil huske henne, mens hun sitter der og veiver med strikkepinnene, med garnnøster utover hele bordet og leppene som beveger seg svakt, mens hun teller inni seg, hvor mange løkker og lester og par med votter det er igjen.

Det kan hende hun løfter blikket og ser bort på meg. Det hender hun spør: «Er det lørdag i dag?» Hvis det ikke er lørdag, men søndag, så påpeker jeg dette, og hun nikker og sier «Åja,» som om hun er vant til å ta feil av dagene.

Jeg pleier å sitte og se på henne. Også spør jeg henne om ting og tang. Og da begynner hun å fortelle. Hun forteller om Gammel-Johan. Om mannen sin, Edvind, som døde så ung. Om da hun måtte lyve om radioen sin under andre verdenskrig, og nesten ble drept. Om da hun tok over gården og aleneansvaret for fire små barn i en alder av 30 år. Om foreldrene sine. Om læreren sin som hun likte så godt. Om vennene hun har fulgt til graven. Om små og store gleder et liv kan by på.

Hun er en historieforteller. Og såpass dyktig at hun kan holde på interessen din i timer. I alle fall min.

Men noe har skjedd med bestemor. Hun er en gammel dame. Snart 92. Og med årene har hodet hennes sluttet å fungere så godt. Det er ikke så nøye lenger om jeg heter Stian eller Øyvind. Hun husker ikke hva som skjedde i går, eller for en time siden. Selv om Edvind døde i 1960, sa hun en dag at hun ønsker seg flere barn, men at det ikke går, for Edvind døde jo nettopp.

Det hender hun spør meg hvilken dag det er, bare for å vite det, selv om det ikke har noe å si. For hun lever mer og mer i sin egen verden. Etter over 90 år med hardt arbeid og evig konsumering av inntrykk og opplevelser, historier og følelser, er alt hun har igjen, minnene sine.

Snart er hun ikke her lenger. Snart skal hun ikke fortelle flere historier. Og den dagen vil bli en av mine verste.

Hun legger fra seg strikketøyet et lite øyeblikk. Hun ser bort på meg og spør om det er lørdag, og selv om det er søndag, så sier jeg: «Ja, bestemor, det er lørdag.»

 

En livsnyters adekvatheter i Kabelvåg

La meg fortelle om noen ting jeg liker ved Kabelvåg, på en måte som for meg er annerledes, men som her i bloggverdenen er kjent som “bildeblogging”.

Kabelvåg er et lite tettsted i Lofoten, som er et vakkert øyrike. Jeg tror det er noe av det vakreste i verden. (Akkurat her er jeg ingen pålitelig kilde ettersom jeg er svært lite bereist.) Men dere kan jo se selv:

I Kabelvåg nyter jeg det gode liv. Det hender jeg legger meg i parken for å slappe av litt sammen med gode venner.

Jeg liker også å drive slaraffenlivet på vårt lokale vertshus, Præstengbrygga. Helst i… godt lag. Se, noen ganger koser vi oss så mye at jeg bare må gni meg litt i øyet.

Andre ganger driver vi og aksjonerer mot oljeboring. På ulike vis.

Når våren kommer og sola skinner, da dukker Bjørnar opp som valgte å utvandre til Bosnia. Jeg liker å sitte på med seilbåten hans.

Da blir jeg så glad :D

Når jeg riktig skal kose meg, drikker jeg Pepsi Max. Men som vi vet, noen ganger blir det rett og slett for mye av det gode.

And, I like you. Synnøve, my friend. My friend. (Hun elsker kyr.)

Den er ferdig

Boken min er ferdig. Det vil si, jeg klarer ikke å se for meg flere runder med endringer. Jeg har lyst til å skrive de resterende fire i Allene-serien snart. Derfor vil jeg med stor sannsynlighet ikke ta frem denne igjen når den neste refusjonen kommer. Men, det sa jeg sist også.

Jeg håper jeg får en ny konsulentuttalelse, for den forrige jeg fikk hos Askehaugen var svært nyttig. Den gledet meg og inspirerte meg til å skrive den versjonen som ligger foran meg nå.

Så da er det bare å lime igjen konvolutten og lempe den i postkassen. I mellomtiden sitter vi og venter, mens vi nipper til en Pepsi Max i ny og ne.

Det er spennende å være Forfatterspire folkens!

(Jeg ville gjerne vise dere et bilde av den ferdige boken som jeg hadde fotografert og alt, men av en eller annen grunn så virker ikke wordpress som det skal denne skjebnesvangre natten.)