Alle stemmene, alle deres historier

Jeg retter med dette en bønn om hjelp til den som måtte lese de neste linjene. La meg klargjøre saken:

Nå om dagen er jeg i ferd med å lese ferdig boken «Sirkusdirektørens Datter» av Jostein Gaarder, den samme boken han leste fra da jeg så ham live (hvilket var litt av en opplevelse!). Det er en svært morsom fortelling om Petter, en kreativ kar som hele tiden får ideer til romaner, noveller, filmer og skuespill. Han er derimot ikke interessert i å skrive noe selv, han synes bare det er morsomt å lage historier. Derfor starter han Forfatterhjelpen, et slags firma som hjelper forfattere med skrivesperre. Mot litt betaling gir han dem ideer til nye ting å skrive.

Jeg har et lignende problem, og da snakker jeg om Petters “problem”. Jeg har som tidligere nevnt, arbeidet meget intenst med boken min det siste halvåret, og trenger en liten pause fra Raymond Lille. Da er det godt å ha noveller, for i novellene mine er det så mange forskjellige personer som opptrer i så mange forskjellige miljøer og historier. Som regel vet jeg alltid hvem jeg vil skrive om, men da jeg bladde i notatboken min i går og lette etter den neste ideen jeg ville gripe fatt i, var det så mange som skrek om oppmerksomhet at jeg rett og slett ikke kan bestemme meg for hva jeg vil skrive om.

Den jeg er mest ivrig på å skrive er faktisk basert på en drøm jeg hadde for ikke lenge siden. Den handler om en jente som elsker dyr over alt på jord, men som er livredd insekter og dreper dem av ren refleks når de kommer nær henne. Dette gjør henne så sorgmodig at hun en dag vil prøve å avskrekke seg selv. Det går ikke helt bra.

En annen novelle jeg har veldig lyst til å skrive, handler om en gutt, hans bror og deres far. Faren elsker bare broren hans og favoritiserer veldig tydelig. Men en dag blir broren svært syk, og vi skjønner at han kommer til å dø. Så skjer det en del ting mellom de tre menneskene som jeg ikke helt kan forklare med få ord. Kort fortalt er det egentlig ganske trist, og jeg har ikke så veldig lyst til å skrive noe trist akkurat nå.

Det neste alternativet er en historie om en liten by der det ikke skjer noe og innbyggerne har av den grunn mistet all glede. En liten jente (hovedperson) og bestefaren hennes pleier å sitte utenfor en café og spise marengs, mens de snakker om livet og hvor fryktelig trist det er at byens befolkning kjeder seg sånn. Men en dag dukker en svær container i alle regnbuens farger opp midt på torget. Innbyggerne fatter straks interesse for containeren og begynner å samle seg rundt den som om den er av religiøs art. Det tar dessverre ikke lang tid før de begynner å krangle om hva de skal gjøre med den. Det hele kommer ut av kontroll, før containeren plutselig en morgen er blitt malt like grå som byen. Innbyggerne er lamslåtte, men det tar ikke lang tid før de vender ryggen mot den og fortsetter hverdagen sin slik de gjorde før den kom. Bestefaren sier noe slikt som at: «Jeg trodde en gang at denne byen kunne reddes, men jeg tok feil.» Idet han sier det, drar han hånden gjennom håret, og barnebarnet hans observerer for seg selv, en grå malingsflekk på hans hånd.

Når jeg tenker meg om liker jeg best den tredje ideen. Jeg er bare litt betenkt, for den containeren, innbyggernes oppførsel og det bestefaren gjør må jeg på et eller annet vis klare å gjøre såpass generelt at det blir et bilde på noe jeg ønsker å si om samfunnet.

Videre har jeg flere historier å ta av, som blant annet handler om en mann som gjør ekskjæresten sin til en fantasivenn, en annen historie om en annen fantasivenn kalt Willy og som en dag forsvinner, en historie om en jente som sender flaskeposter til naboen sin der hun beretter om sin kjærlighet til ham, uten at han skjønner hvem flaskepostene er fra, langt mindre hvem de er til, også er det en liten historie jeg kaller «La Femme Nouvelle» (det betyr noe sånt som “den nye kvinnen”).

Jeg er i det hele tatt ganske LOST når jeg nå må sette meg ned for å konsentrere meg om én historie. Hvilken høres best ut?

Operasjon Kreutzfeldt: Stopp dem!

Jeg ble ikke arrestert på en tirsdag. I redsel for å lyde homoerotisk, unngår jeg å følge opp setningen med den engelske varianten også, til tross for at jeg kunne laget mange gode formuleringer ut av det. (Men siden dere er så nysgjerrige, kan jeg vel slenge den med her i dette paranteset, for i paranteser er alt lov; jeg ble ikke totally busted.)

De kom og tok mine venner mens vi satt på asfalten, kalde og lenket sammen med kjetting. Herregud, nå høres det jo ut som en slags syk fetish.

Dette er det som skjedde. Jeg er over middels skeptisk til olje og andre naturfiendtlige bedrifter, og spesielt utenfor Lofoten og Vesterålen (og Senja). Grunnene bør være åpenbare. Jeg er faktisk så skeptisk til det at jeg vier store deler av hverdagen min til å ytre min motstand, slik at de som sitter og styrer spakene her i landet i alle fall hører på hva vi har å si før de går amok med makten sin og kjører over alt og alle.

Oljeindustrien er vår mørke fiende, ondskapen i materialisert form. Den er ufattelig mektig og har staten Norge i sin hule hånd. Nei, dette er ikke noen radikal overdrivelse. Det er sannheten. Olje er, uansett hvor trist og bedrøvelig det kan høres ut, vår viktigste inntektskilde og verdens nye gull. Derfor er de som forvalter oljen vår, rike. Og rike mennesker blir i teorien griske, grådige og tørste etter mer. Mer olje, mer penger. Mer makt.

Nå har de fått det for seg at Norge trenger nye oljefelt. Og utenfor de enestående øyene der jeg vokste opp, der jeg ble formet, der jeg så med egne øyne hvor vakker verden kan være – der skal de komme med sine plattformer, sine oljetankere og sin forurensing. Det er ikke snakk om en myte langt ute i Norskehavet slik vi nordboere har vært vant til, disse plattformene skal stå mindre enn to mil utenfor land. Det er så nært at vi hver eneste dag må se på dem. Hver eneste dag må vi frykte dem.

Denne uken hadde oljeindustrien bestemt seg for å holde en internasjonal konferanse der de legger ondskapsfulle planer for sin egen og vår fremtid. Et såkalt lukket møte, et hemmelig møte der ingen andre enn dem selv får slippe inn. Verken journalister eller naturvernere. Bare inviterte politikere som skal smøres som små loffskiver.

Vi så ingen annen mulighet. Vi måtte hindre konferansen i å starte til rett tid ved å stille oss i veien for dem, bokstavelig talt. Bare slik kunne vi vise dem at enkelte er villige til å gå langt for å stoppe dem. At det de gjør er galt. Og fortelle folk hvem disse menneskene er og hva de gjør for å sikre opprettholdelsen av velferdsstaten.

Like hemmelig som den konferansen vi skulle stoppe, ble Operasjon Kreutzfeldt satt i live tirsdag den andre februar klokka 17.20. Polstret og kampklare marsjerte jeg og femten andre aksjonister fra Nord-Norge ut i nummererte biler og satte oss i bevegelse. Like før vi nådde Holmenkollen Park Hotel (der operasjonen skulle fullbyrdes) møttes vi og sjekket at alle var klare. Og så satte vi i gang.

Alt var planlagt ned til hver minste detalj. Vi hadde sett bilder og studert kart, pugget argumenter, lært oss å gjøre kroppene tunge og fått undervisning om det som skulle skje på politistasjonen, hvilke rettigheter vi hadde, hva vi kom til å bli spurt om og hva vi skulle svare.

Hotellet var stort, bygget av tre og så ut som et slott fra et gammelt folkeeventyr. Svære lyskastere illuminerte bygget for å vise frem de praktfulle utskjæringene. Et stort skilt fortalte oss hvor vi var. Bilene delte seg opp i to grupper. Jeg og fem andre ankom veien opp til bakdøra, eller sted2, som vi skulle sperre og vokte. Vi satte ut bukkene og låste fast kjettingene i hverandre, og så ventet vi.

Det kom noen biler med oljehorer som trodde de kunne snike seg inn bakveien når hovedinngangen var sperret, men den gang ei. Noen sure kommentarer, og så dro de igjen. I 50 minutter ventet vi, før speiderne kom og informerte om at politiet var der. En drøy halvtime senere fikk vi høre at de hadde begynt å bære aksjonistene på sted1 inn i politibilene. Og så ble det stille, helt til vi hadde sittet og hutret i to timer. En politimann kom og fortalte oss at de ikke kom til å arrestere flere aksjonister fordi konferansen var i gang og vår sperring ved bakveien hadde ikke lenger noen hensikt.

Hva med de andre? Skulle de i fengsel og bli bøtelagt, også skulle vi få gå uten noen konsekvenser? Politimannen sa at vi gjerne måtte sitte og få blærekatarr, men aksjonen var over.

Våre venner ble tatt bort. Lempet inn i politibiler som potetsekker. Sendt til en stasjon, installert på glatte celler. I timer satt de og funderte. Før de fikk slippe ut i det fri igjen, etter tjue timer i total isolasjon, uten å ha fått vann og bare tre tørre brødskiver, og med en bot på 6000 kr. For et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.

Og jeg? Jeg som er fra Lofoten. Jeg ble ikke tatt. Min handling fikk ikke noen konsekvenser. Jeg er nesten litt bitter, men samtidig takknemmelig.

Operasjon Kreutzfelt var i det minste vellykket. Den hemmelige konferansen er ikke lenger så hemmelig. Det ble skrevet og laget nesten 150 nyhetssaker om Natur og Undom i går og i dag. Verden har kanskje ikke forandret seg etter tirsdag den andre februar, men en ting er sikkert: Vi gjorde et forsøk.

Bilde fra aksjonen. Jeg er nummer to fra høyre.

Tåkedager

Det hender, noen ganger, helst allerede fra jeg våkner, at dagen føles tåkete. Jeg føler meg ute av fokus. Som om kroppens mekanismer går på tomgang. Hvis jeg var en klokke, hadde jeg tatt meg en tur til urmakeren på slike dager.

Jeg tror ikke det er sunt. I alle fall ikke for min egen del. Jeg nyter ikke livet de dagene det står slik til. Jeg føler ikke at jeg lever, jeg føler jeg bare går på automatgir og tar innover meg det som kommer. Der har du det; jeg tar det som det kommer. Jeg er ikke en person som tar ting som de kommer. Jeg er en planlegger. Jeg liker at jeg hele tiden vet hva som skal skje. Jeg liker ikke å falle gjennom tilværelsen uten noe mål for øyet.

Jeg hater å ha så dårlig kontroll. Jeg klarer ikke å forestille meg hva som skal skje fra dag til dag. Imorgen for eksempel, skal jeg på skolen og så haste av gårde til Oslo for å bryte loven i et oljefritt Lofotens, Vesterålens (og Senjas) navn. Hadde jeg vært meg selv, ville jeg hakket tenner bare ved tanken på at jeg blir nødt til å sove utenfor den trygge sengen min i to netter. Men nå, jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe.

Når det er tåkedag, er jeg heller ikke kreativ. Det er som om ordene og ideene hekter seg fast i noe krims-krams langt der inne. Men det hender også – faktisk – at jeg får en idé mens jeg er i ufokus, og da løsner alt. Det er som om at selve ideen har sittet fast og sperret for alle sansene mine, satt meg helt tilbake. Kanskje det har seg slik at når man er svanger med ideer, konsentrerer kroppen seg om å forberede ideen på å komme ut, nesten som når man skal føde et ordentlig barn. Av naturlige årsaker vet jeg ingen ting om hvordan det oppleves å være svanger, men jeg kan tenke meg at det tar opp krefter på alle mulige plan, selv før du vet at det er noe som vokser inni deg, for det vet man jo ikke alltid med det samme. Jeg hørte faktisk i sommer om en kvinne som hadde dratt til sykehuset fordi hun trodde hun hadde et ekstremt tilfelle av luft i magen, men det viste seg at hun var i ferd med å føde et ni måneder gammelt foster! I skjeldenhetens navn benytter jeg et utropstegn, for det jeg nettopp skrev er ganske utrolig.

Nei og nei. Sett på maken… Nå blir hele bloggposten min tåkete og ute av fokus også. Jeg visste vel egentlig at det kom til å skje. Jeg egner meg ikke som skribent når jeg har det slik. Jeg har faktisk alltid mine bloggposter klare i hodet før jeg skriver dem. Jeg har en begynnelse, en midte og en slutt, et tema, et budskap og et sluttpoeng, og som fotest flere setninger, avsnitt og formuleringer klare før det første ordet er satt.

Men ikke i kveld. I kveld satt jeg og leste til historieprøve om politiske ideologier og utviklingen av det demokratiske samfunn, da jeg begynte å tenke på en film jeg skal se etterpå – Eternal Sunshine in a Spotless Mind. Den handler også om å være ute av fokus, hvilket inspirerte meg til å begynne å skrive her på denne bloggen, som egentlig også er litt ufokusert, helhetlig sett.

Apropos bloggens ufokuserthet hadde jeg mange planer for den, hvordan jeg skulle gjøre den mer konkret, finere å se på, mer meg. Men jeg skjønner meg ikke på denne installasjonsprosessen til wordpress, jeg skjønner ikke hvordan man setter opp et webhotell, eller hvorfor det er nødvendig, og det er bare såvidt jeg skjønner hvordan jeg skal klare å overføre den photoshopkonstruerte bloggen min til dette internettet.

Så det får bli med den enkle løsningen. Det er jo i bunn og grunn ikke så veldig viktig uansett. Det kommer jo alltids en morgendag. En blank morgendag. Må bare finne fargestiftene mine.

Aknasenten

Tirsdag, mens stormen Ask herjet utenfor veggene, nøt jeg en (etter mitt syn) velfortjent ettermiddagslur. Jeg sov svært godt og drømte flere morsomme drømmer. To av dem var tilogmed av en såpass stor litterær kvalitet at jeg kunne bruke dem i skriveriene mine. Onsdag skjedde det samme igjen, denne gangen mens jeg slet med å skrive et kåseri. Jeg sovnet på sofaen, og mens jeg sov drømte jeg hva jeg skulle skrive i kåseriet.

Den ene tirsdagsdrømmen handlet om at jeg var liten (type fem år) og livredd for insekter, samtidig som jeg elsket dyr over alt på jord. Dette resulterte i at jeg i ren panikk, når fluer og andre kryp var etter meg drepte dem på de mest bestialske måter som finnes, og etterpå følte jeg en dyp sorg over de drepte småkrypene. Jeg planlegger nå en novelle inspirert av denne drømmen.

Den mest nyttige drømmen var imidlertid en rar en. Nå skal det sises at alle drømmer er rare, men denne var spesiell for mitt vedkommende. Jeg drømte den nemlig som en slags dokumentar. Jeg så bilder av et merkelig dyr som jeg skal fortelle mer om noen setninger senere. Mens dette dyret levde i sitt naturlige miljø, fikk jeg faktaopplysninger fra en forteller som av en eller annen grunn hadde den samme stemmen som jeg hører inni meg når jeg leser. Fortelleren kunne informere meg om at dyret levde i ørkenen og at det kunne løpe utrolig raskt. Det hadde også en ifølge fortelleren fantastisk refleks: Hvis et annet dyr løp raskere, kunne dette dyret slå på en bryter i hodet og automatisk finne en raskere rute enn det andre dyret. Jeg skjønner ikke poenget med denne funksjonen eller hvordan det skulle gå til, men slik er det nå en gang med drømmer.

Dyret hadde kropp som en struts, men fire hestelignende bein. Det hadde et hode som lignet en hest eller lama og svære kaninlignende ører. Det hadde dessuten et slags bein bakerst på underkjeven som stakk ut av huden. Dette beinet var veldig spesielt fordi det hadde små hull som dyret kunne spille vakre toner med når det skulle kalle på andre – akkurat som en fløyte!

Da jeg våknet var jeg helt fortumlet. Jeg var dessuten sjokkert over at jeg kunne drømme noe så verdifullt, for jeg visste nesten med det samme at jeg skulle bruke dette dyret i boken min. Jeg har nemlig gått rundt og fundert på hvordan dyrelivet der skal være etter at jeg fikk den nye konsulentuttalelsen.

Jeg har modifisert det litt, tenkt ut hvordan det lever. Jeg var svært usikker på om jeg skulle beholde strutsekroppen fordi det må bli fryktelig varmt, men hvis den er hvit tror jeg det går bra. Da kan dyret dessuten holde seg varmt om natten, som pleier å være veldig kald i ørkenen. Det kan også fly mye bedre enn strutsen fordi det har større og mer praktiske vinger, men ikke høyt eller langt. Det kan lette fra sanddyner når det har fått veldig høy fart, også kan det gli hurtig gjennom lufta for å spare på energien eller flykte fra rovdyr. Det kan også piske opp små sandstormer med de kraftige beina, noe det gjør både når det jakter på amfibier og andre smådyr, og når det skal komme seg unna rovdyr. I bøkene mine bruker de innfødte på planeten Alkalia dem som transportmiddel.

Foreløpig kaller jeg dem aknasenter. Under er en liten illustrasjon jeg har laget:

Den norskeste norske, nordmannen

Kåseri av Stian Grundstad, onsdag 27. januar 2010

Jeg elsker å være norsk! Jeg er så stolt av å være norsk at jeg pleier å sitte hjemme i godstolen og tenke på den vakre naturen vår med et krumsmil om munnen. Jeg liker å tenke på fjellene som ruver over oss og stuper ned i fjordene som ville flodhester en varm dag i Afrika. Jeg sitter der og leker med tanken på at jeg selv en dag klatrer oppover bergene, klamrer meg fast med sterke klypehender som en katt på god vei opp mammas gardiner. På toppen, svett og god, tar jeg frem en kvikklunsj og ser utover landskapet, en uslipt edelsten i verdensbildet. Da føler jeg meg like stor og norsk som Fridtjof Nansen – også kommer tåka.

Nei, jeg er nok heller en litteraturens mann. I hylla på gutterommet står de store norske på rekke og rad, akkurat slik jeg plasserte dem etter hvert som de havnet under juletreet. Hamsun, Ibsen og Bjørnson. Jeg koser meg aldri så mye som når jeg kan blåse støvet av dem, sitte ned og nyte litt sult i hovedstaden eller drama i dukkehjemmet. Ja, for det er vel det de handler om? Jeg har jo ikke tid til å lese alt.

Når jeg tenker meg om, er det kunsten som ligger nærmest hjertet. Jeg ble introdusert for brudeferden gjennom Hardanger allerede på ungdomsskolen, og siden den gang har det ikke vært tvil i meg om hvorvidt det er deilig å være norsk i Norge eller ikke. Her skinner det sannelig mot hver og en med litt vett under topplokket hva Norge er. Det er natur, det er lykkelige mennesker, det er en evig dans på roser.

Men her i Norge har vi en fin regel som sier at det enkle ofte er det beste. Skal jeg kose meg med det norske, setter jeg bare på TV-en. Der er Jahn Teigen evig optimist i ekte nordmannstil. Eller jeg kan se på suverene Severin, norsk som han er ble han både født med beina på bordet og skistaver i armene, og han vet alt om Norsk fjellheim. Eller Fleksnes som gauler høylytt og slår på sitt eget TV-apparat, akkurat slik som vi nordboere gjør når det tekniske japsemaskineriet slår seg vrangt. Da føler jeg meg norsk. Da føler jeg meg som en del av noe større.

Nå glemmer jeg jo olja! Jeg forguder det svarte gullet som vi bare kan pumpe og pumpe og slenge ut i verden. Jeg pleier å si som pappa sa, at olja, den er Norges blod. Mens bilene oser av gårde i takt med de stigende søylediagrammene til han derre Gore, så kan vi nordmenn sitte her og telle penger. Penger som brukes på oss og litt på fattige barn i India. Det er jo ikke uten grunn at helsekøene bare er ti meter lange og veiene går an å kjøre på så lenge du vet hvor de største hullene er, og slikt vet jo vi av ren refleks. Hvis vi nå skulle være så uheldige og havne i grøfta, kan vi bare slå på radioen og høre på «Hompetitten», selve nasjonalsangen om hullete veier. Da kan vi ikke gjøre annet enn å bare le av det hele og smile, for det er jammen meg her sola skinner mest.

Akkurat dette med olja, det må jeg vie noen ekstra minutter til. Norge er selve eksempelet på en vellykket oljestat, mener nå jeg. Verden skal prise seg lykkelig for at vi sitter her og tjener oss noen millioner gronker til hver, og til tross for det går hen og setter pengene i selskaper på randen av konkurs. Ja, hadde det ikke vært for oss, hadde ikke børsmeglerne på Wall Street hatt mye å rope hurra for. Det hadde ikke dryppet mange obligasjoner på dem, nei. Er det rart det er fred i verden?

Norge er det selvsagte symbolet på fred. Se på Bush og resten av storkapitalens menn i gata. Så snart de ser litt olje et sted, slår de på stortromma og finner frem litt terror i det aktuelle landet. Da må lille Norge komme og hjelpe. Men vi er ikke som dem. Vi har nemlig en løsning på verdens krigsproblemer: Vi lar bare være å erklære krig, så er det heller ingen krig, kun en fredsbevarende handling.

Det hender selvfølgelig at jeg blir litt mismodig når jeg leser i avisen. Her om dagen sto det at 400 000 nordmenn er så fattige. Jeg hørte til og med at en eller annen Hagen som visstnok skal være ganske Rimilig, rett og slett ikke hadde råd til å bo her lenger! Han måtte selge både hytta og seglbåten og flytte til Sveits. Sveits! Stakkars han. Jeg mener, der har de jo ikke annet enn flere fjell, halvfulle tyskere på ville veier og stinkende ost.

Enda verre er det med disse polakkene som er så snille og hjelpsomme, også har de ikke vett til å spørre om litt mer penger enn det de fikk der de kom fra. Jeg kan ikke gjøre annet enn å riste oppgitt på hodet. Jeg føler meg så maktesløs. Men de må nok bare finne seg i at vi er opptatte med å fete opp pakistanerne nå, også skal vi sy puter under armene til polakkene så snart vi har tid.

Mer mismodig kan man vel bli når man ser litt ut i verden. Det skal ikke være lett når det er så varmt at iskremen smelter og det blåser stiv kuling der de ikke har så solide hus. Da er det ekstra godt å være norsk, for vi er så flinke. Vi gjør aldri noe mer galt enn å spille litt på ei fele som av en eller annen grunn alltid lyder litt surt, spesielt når vi mister den i gulvet mens vi hyller fredsprisvinnere på direktesendt TV like etter at vi har vunnet internasjonale sangkonkurranser.

For det er godt å være norsk når jeg kan leve et liv i sus og dus, og allikevel vite at politikerne gjør alt de kan for å redde verden. Jeg kan forplante meg i lenestolen og spise en skive brunost, ferdig oppskjært og pasteurisert, med melk fra frittgående kyr som lever like susende og dusende som meg der oppe i den norske fjellheimen, mens en vakker budeie sitter på en stein og fikler litt med det lange, blonde håret og nynner på «Morgenstemning» av den veldig norske og romantiske Edward Grieg.

Det hender du ser meg sitte der i godstolen. Det hender jeg dupper litt av og drømmer om bunaden som henger klar og nystrøket i skapet. Det hender du ser en svak antydning til en liten krumning nederst i ansiktet, like rundt munnen, før det eksploderer i et stort og ekte smil.

Ja, det er deilig å være norsk.