Svar fra mentor

Følgende blogginnlegg må av bursdagslige grunner IKKE leses av maritmarit.

De siste dagene har jeg jobbet med en ny novelle hvis handling kom fallende ned i tankene mine. Jeg likte ideen og visste akkurat hvordan jeg skulle skrive den, men da jeg var ferdig var jeg misfornøyd. Novellen er en gave til Marit på hennes bursdag, og jeg ville flette hennes vaner, tanker og personlighet inn i handlingen og historien, men jeg hadde ikke som mål at den skulle fortelle henne noe. Hvilket den heller ikke gjør.

Jeg ble som sagt misførnøyd med sluttførelsen av den. Jeg sendte den allikevel inn til mentor på trafo.no – et kreativt nettsted for ungdom der man for eksempel kan søke om at en mentor, en profesjonell kunstner, ser på ditt verk. Et par dager senere angret jeg og vurderte å sende e-post og spørre om at den ble trukket tilbake, men den hadde allerede blitt godtatt av en viss Mette Karlsvik og jeg tenkte at hun kunne nå bare få si sitt om den, selv om jeg visste det kom til å bli lite med ros.

Skriving er et ensomt virke og det er veldig få personer jeg plager med novellene mine (de det gjelder vet det). Men det jeg skal fortelle om nå gjorde meg så glad at jeg er nødt til å dele det med dere få lesere!

I dag morges da jeg sjekket e-posten før jobb, hadde jeg fått beskjed fra trafo at mentor hadde svart. Uten den vanlige spentheten som jeg pleier å føle når jeg får svar fra mentor, trykket jeg på lenken og ble ført til besvarelsen. Mette Karlsvik hadde svart følgende (av hensyn til dere har jeg forkortet kraftig):

Hei Naitzel,

og gratulerer med en nydelig tekst! Jeg skal i det følgende prøve å forklare hvorfor det er en nydelig tekst slik at du kan ta det skikkelig inn over deg og satse på skriving!

For å ta det viktigste først: Dette er bra. Det er en nært komplett og god novelle. Du skriver deg på ditt beste inn i en tradisjon etter Hemingway, Vesaas og evangelistene. På ditt verste skriver du deg inn i en tradisjon etter Paulo Choelo. Det verste er med andre ord slett ikke dårlig, men kanskje litt billig publikumssmigrende.

Teksten din er først og fremst god fordi du er deg selv; du virker å ha funnet greia di, er språksikker og rusler liksom gjennom historien din.

Du skriver om en heltinne. En handlekraftig jente som “forlot huset da hun fikk nok“.

Sånn skal det låte! Norsk litteratur mangler definitivt heltinner og helter, og hovedpersoner som tar kontroll og makt over situasjonen sin og endrer den.

(videre tror mentoren at novellen handler om at Hun er utsatt for incest, når hun egentlig bare har slått opp med kjæresten, men det er jo interressant – hehehe)

Jeg synes du er helt genial i valg av karakterene dine. Særlig gjelder det denne merkelige Zorroaktige albinoen. Veldig skrudd og snålt og fint! Jeg forstår ikke alt helt, men jeg tror ikke jeg vil at du skal forklare dette eller gjøre det tydligere for meg.

Du er flink med metaforer, som for eksempel denne passasjen som jeg syns er utrolig flott:

“Jeg merker at hjertet ditt er mørkt i dag.” Han snudde seg mot henne, og hun så inn i de mørke solbrillene.

Plutselig løftet han hånden og rørte ved ansiktet hennes. Hun strammet kroppen svakt, og han trakk den fort tilbake.

Hun er tydelig for meg, men som sagt blir jeg ikke helt klok på ham. Det er greit at noe står litt uklart, men dette til tross: Ikke vær redd for enda flere ord og være direkte i beskrivelsen av Han. Du er SÅ flink til å show og ikke bare tell; å skildre folk gjennom hva de gjør og ser (dette er noe mentorene har pirket på hos meg tidligere og jeg har øvd mye på det, og derfor ble jeg mest glad for denne kommentaren som viser at jeg forbedrer meg :D). Så flink er du til det at du faktisk kan koste på deg litt telling. En sånn luksus er ikke alle forunt, så kos deg mens du gjør det!

Du er også veldig flink til å samtale. Noen ganger kan det midlertid blir såvidt formye og nesten monotont. Du kan vurdere om du vil variere med å legge litt handling mellom replikkene.

Her er noen eksempler på ting jeg ville gjøre hvis det, i en ideel verden, ble min tekst:

Jeg vil ha mer av det gode. Mer handlekraft! Mer handling!

Jeg vil skjære ned på de tingene jeg beskriver som mindre gode, slik at det gode står bedre frem. Følgende er mindre bra:

“Jeg kan også føle andre ting. Ah, jeg elsker å føre hånden over mykt fløyel.”

Ved å fjerne dette lar du det følgende, geniale stå i all sin prakt:

“Vel, akkurat som du har en favorittfarge, har jeg en favorittlyd.”

Dette er genialt fordi det leder oss mot den like gode slutten, som jeg elsker. Herremin, hør bare så fint dette er:

“Vil du vite hva som er favorittlyden min!” ropte mannen. (…) Hun sa, så lavt at bare hun kunne høre det: “Nei.”

Nydelig! Og veldig kult at du bruker utropstegn og ikke spørsmålstegn for spørsmålet hans. Det sier noe om at Han er mer som en som befaler. Tøft.

Konklusjonen min er denne: Ikke gjør stort mer med teksten. Ta en runde til med luking. Og så: Send det til Oktober Forlag. Kan se for meg at dette er en tekst i deres gate!

Beste hilsen Mette

Ja, jeg er stolt. Og jeg er glad. Tenk at en novelle jeg ikke syntes så mye om, var den beste jeg har skrevet så langt. Jeg blir optimistisk av slikt. For det hender jeg tenker: Stian, du er ingen forfatter.

Men det gjør meg også betenkt; må jeg skrive ting jeg ikke liker for å lykkes?