Jeg vet det nå

Ja, det er ingen tvil. Det er ingen annen mulighet. Jeg må bli forfatter. Jeg vil bli forfatter. Jeg skal bli forfatter.

Det har slått meg mer og mer, oftere og oftere. Jeg vil aldri slutte å skrive. Alle karakterene min kommer aldri til å bli stille, for de snakker til meg hele tiden. Og det går ikke en dag uten at en ny person dukker opp, ivrig etter å fortelle sin historie. Den ene vakrere enn den andre, den neste mer sørgerlig enn noen andre. Hele tiden funderer jeg på nye historier, eller utvikler mine gamle. Raymond Lille, min evige livsledsager, den lille, usikre gutten som fikk meg til å skrive, uten at jeg visste hva han kom til å bety for meg, sitter som en Gud og passer på dem alle, og det er ofte jeg tenker på ham og hvordan det skal gå med ham.

Raymond Lille kom til meg en dag jeg gikk i 6. klasse. Læreren vår hadde gitt oss en oppgave: Vi skulle tenke ut handlingen for en bok vi hadde lyst til å skrive. I det neste sekundet visste jeg at jeg ville skrevet om Raymond Lille. Jeg visste i samme sekund hvor han bodde, hvordan familien hans så ut og hvordan de oppførte seg. Jeg visste at han ikke hadde det godt. Og det beste av alt, jeg visste hva som kom til å skje med ham. Det var mer enn han selv visste.

Jeg skrev historien om Raymond Lille, to bøker på tilsammen 30 håndskrevne sider. Jeg leste den høyt for klassen, fikk skryt av læreren for min fantasi og fortellerglede, og deretter la jeg den bort. Tenkte ikke mer på den før en sommerdag i 9. klasse mens jeg lå i mormors badekar i Drammen. Plutselig var han der og sa: Stian, du er ikke ferdig med meg.

Det var sant. Det skjønte jeg med det samme. Det var mer å fortelle om Raymond. Så en stund senere, jeg husker at det var en lørdagskveld og vi hadde spist mammas klassiske pizza. Jeg sa plutselig: Jeg vil skrive en bok. Jøss, sa de andre. Så rettet de oppmerksomheten mot TV’en igjen.

Jeg gikk ned på rommet og brukte litt tid på å lære meg hvordan man bruker skriveprogrammet; jeg hadde aldri brukt det før nemlig, likte å skrive for hånd. Sakte men sikkert klarte jeg å skrive setninger. Og kveld etter kveld fremover var jeg opptatt med å fortelle historien om Raymond Lille. Jeg utviklet den, og da jeg var ferdig rundt et halvt år senere, var boken blitt på 60 dataskrevne sider, i str. 14 vel og merke. Jeg lente meg tilbake og var ganske så fornøyd. Det hadde vært gøy, men nå skulle jeg gjøre noe annet.

Jeg kjente straks at jeg var lei meg. Skulle jeg aldri mer skrive om Raymond Lille? Allerede neste kveld begynte jeg på den andre boken om ham, og mens jeg holdt på med den var det en eller annen som sa: Hvorfor ikke prøve å sende den til et forlag?

Jeg visste knapt hva et forlag gjorde og svarte: Går det an? Kan man bare sende dem bøker også blir de utgitt? Så det er slik det fungerer. Og straks begynte jeg å forestille meg hvordan det var å vandre rundt i bokhandelen, og plutselig finne en bok med sitt eget navn på.

Pappa ringte til Gyldendal, det var det første vi kom på. De sa at de gjerne leste det de kalte manuskriptet. Og et par måneder senere, en dag pappa kjørte meg hjem fra jobb, sa han at jeg hadde fått et brev. Jeg rev det opp og leste refusjonen. Jeg ble ikke skuffet. Jeg hadde jo aldri ventet at de ville lage bok av historien min. Jeg syntes bare det var gøy at voksne mennesker hadde sittet og lest det jeg hadde skrevet og brukt tid på å fortelle meg at historien min vitnet om rik fantasi og god fortellerlyst, men at den ikke var god nok til å komme gjennom det smale nåløyet.

Jeg gikk straks igang med å skrive den på nytt, for jeg visste hva som manglet, trodde jeg. Jeg sendte inn det nye manuskriptet, og forlaget Aschehoug skrev en fire sider lang konsulentuttalelse, som betyr at de hyrer en litterær ekspert spesielt for min bok, og dette har jeg lest et sted at betyr at jeg er et skritt videre.

En kveld jeg satt i senga og leste om stonehenge fant jeg ut at jeg visste svaret på mysteriet rundt denne eldgamle steinsirkelen. Det var enkelt: Det var alkene som hadde bygget dem for tusenvis av år siden, fyllt dem med trolldom og bestemt at om noe skulle gå galt, om en av de fire rasenene skulle komme ut av kontroll, skulle disse aktiveres og ødelegge hele planeten. Jeg visste at den onde trollmannen Lagoon helt sikkert ville prøve å utnytte det. Og jeg visste at bare én person kunne redde menneskene, alkene, galdene og alvene. Det var Raymond Lille. Og etter å ha brukt et par timer utover natten på å skissere et forslag til hvordan dette skulle fortelles, endte jeg opp med historien for tilsammen fem bøker.

Jeg kan ikke slutte å tenke på ham. Jeg er aldri lykkerligere, eller tristere, enn når jeg skriver om lille Raymond. Det er ikke noe som gir meg mer enn skrivingen, både om ham og andre. Jeg kan aldri slutte å fortelle historier. Og det er min største drøm at jeg i fremtiden kan skrive for mange mennesker og gi dem noe, kanskje en hyggelig stund, et viktig budskap.

Når jeg er forfatter, skal jeg gi dere historien om Raymond. Jeg vet at det kommer til å ta meg tre bokserier å fortelle alt. Den ene på fem, de to siste på tre. Jeg vet hvorfor han ble født, jeg vet hvordan han skal dø, og jeg vet om han smiler eller ikke.