En livsnyters adekvatheter i Kabelvåg

La meg fortelle om noen ting jeg liker ved Kabelvåg, på en måte som for meg er annerledes, men som her i bloggverdenen er kjent som “bildeblogging”.

Kabelvåg er et lite tettsted i Lofoten, som er et vakkert øyrike. Jeg tror det er noe av det vakreste i verden. (Akkurat her er jeg ingen pålitelig kilde ettersom jeg er svært lite bereist.) Men dere kan jo se selv:

I Kabelvåg nyter jeg det gode liv. Det hender jeg legger meg i parken for å slappe av litt sammen med gode venner.

Jeg liker også å drive slaraffenlivet på vårt lokale vertshus, Præstengbrygga. Helst i… godt lag. Se, noen ganger koser vi oss så mye at jeg bare må gni meg litt i øyet.

Andre ganger driver vi og aksjonerer mot oljeboring. På ulike vis.

Når våren kommer og sola skinner, da dukker Bjørnar opp som valgte å utvandre til Bosnia. Jeg liker å sitte på med seilbåten hans.

Da blir jeg så glad :D

Når jeg riktig skal kose meg, drikker jeg Pepsi Max. Men som vi vet, noen ganger blir det rett og slett for mye av det gode.

And, I like you. Synnøve, my friend. My friend. (Hun elsker kyr.)

Den er ferdig

Boken min er ferdig. Det vil si, jeg klarer ikke å se for meg flere runder med endringer. Jeg har lyst til å skrive de resterende fire i Allene-serien snart. Derfor vil jeg med stor sannsynlighet ikke ta frem denne igjen når den neste refusjonen kommer. Men, det sa jeg sist også.

Jeg håper jeg får en ny konsulentuttalelse, for den forrige jeg fikk hos Askehaugen var svært nyttig. Den gledet meg og inspirerte meg til å skrive den versjonen som ligger foran meg nå.

Så da er det bare å lime igjen konvolutten og lempe den i postkassen. I mellomtiden sitter vi og venter, mens vi nipper til en Pepsi Max i ny og ne.

Det er spennende å være Forfatterspire folkens!

(Jeg ville gjerne vise dere et bilde av den ferdige boken som jeg hadde fotografert og alt, men av en eller annen grunn så virker ikke wordpress som det skal denne skjebnesvangre natten.)

Det er tre filmer

som jeg gleder meg utrolig mye til:

Jeg har sittet oppe til nå og sett på disse filmsnuttene. De gjør meg så glad. Jeg tror det er tre vakre, fantastiske historier. Jeg tror de er viktige. Jeg tror de vil gi verden noe. Fordi de ikke gjør annet enn å spre glede. Vi må være snille mot hverandre. Så mye skal oppleves. Skyggene er aldri langt unna.

God natt.

En lang natt på jorden

Jeg vil være glad. Jeg vil at folk skal tenke: «Stian er en glad person.» Men i dag er jeg ikke glad. Og sikkert ikke i morgen. Eller tirsdag. For ikke å snakke om onsdag. Jeg hater onsdager.

Hvorfor er jeg ikke glad? Hvorfor er jeg redd? Hvorfor gråter jeg nesten, jeg som aldri gråter? Hvorfor banker hjertet mitt, hvorfor puster jeg tungt, hvorfor besvimte jeg nesten da jeg gikk hjem i sta?

Jeg vet at noe er galt. At ting ikke er som de skal være. Verden heller mot én side. Feil side. Jeg kjenner det på kroppen. Sollyset svinner hen i mulmet og mørket. Det blir en lang natt på jorden.

Jeg vil være lykkelig. Jeg vil leve et godt liv. For det er ikke lenge til det er over, og da vil jeg gjerne ha mye fint å tenke på. Men uansett hvor hardt jeg prøver, vet jeg at det er noe jeg mangler før livet kan være fullkomment. Jeg kan ikke oppfylle filosofien min uten denne tingen.

Vi mennesker, vi kan ikke være lykkelige alene. Vi må leve sammen, elsker livet sammen. Vi trenger en motpart. En annen side som kan oppfylle våre mangler, fremheve våre gode sider. Jeg trenger deg. Jeg vet du er der et sted. Jeg ser deg, vet hva jeg skal si til deg.

Vi skal le. Vi skal sitte i varmen og se på en god film. Vi skal sitte oppe til langt på natt og snakke. Vi skal sovne som ett menneske, våkne som ett, være ett. Jeg skal holde deg fast. Jeg skal passe på deg. Så du ikke faller og slår deg. Jeg skal kjenne håret ditt, legge munnen min tett ved øret ditt – og hviske mine innerste, hemmeligste ord.

Du må komme fort. Snart er det for sent. Snart har livet tatt slutt.

Hjem, kjære hjem

Selv om jeg avsluttet det forrige blogginnlegget med å avsløre at jeg skulle reise til et sted uten internett og begrenset mobildekning, var det allikevel med et visst håp om at mulighetene for kontakt med resten av verden hadde begynt å eksistere hos min mormor, da jeg satte meg på flyet og pustet lettet ut. For nå var det tid for en avslappende uke. Noe jeg kjente jeg trengte.

Det hadde dessverre ikke blitt noe internett der, men hvis man satt ved vinduene kunne man få hele tre hakk med dekning på mobilen! Og det var til en viss trøst. Selv om jeg ikke liker å innrømme det, er jeg ganske avhengig av internett. Dette er hovedsaklig fordi noen av mine daglige rutiner foregår der ute i cyberspace (og når jeg tenker meg om er det litt skummelt at man lar noen elektroniske signaler ta seg av såpass store deler av livet). Jeg har verken facebook eller nettby og jeg er aldri på msn, men jeg liker å twitre og lese blogger, lete etter nye historiske hendelser å granske, finne ny musikk og nye filmer å se, samt følge med på hva som skjer ute i den vide verden.

Derfor var det bare å ty til neglebiting og hensynsløs Pepsi Max-drikking når følelsen av å være avskåret fra resten av verden ble som verst.

Men heldigvis førte dette til at jeg hadde mye tid til overs. Og denne tiden tilbrakte jeg ofte inne i mitt eget hode, et sted jeg liker meg svært godt. Der er jeg nemlig min egen herre. Det sies at en forfatter alltid er på jobb, og dette utsagnet kan jeg bekrefte. Det går ikke en time uten at jeg tenker på menneskene jeg har funnet opp, historiene de har å fortelle, verdenene de lever i, tingene de liker, dagen de dør. Og disse feriedagene har de kreative delene av meg jobbet på høygir. Nesten hver eneste natt har jeg, noe motvillig, vært nødt til å stå opp og hente notatbøkene mine for å skrive ned nye ideer, både til nye romaner, til bøkene om Raymond Lille og fotoprosjekter – og til og med hele handlingen til en helaftens spillefilm!

Jeg har også fått tid til å se masse på film, og det er alltid så inspirerende for meg.

Jeg har med andre ord en travel tid foran meg, som om jeg ikke hadde nok å gjøre fra før. Heldigvis har jeg kommet meg tilbake til vakre Lofoten, som er det mest inspirerende i hele verden.

Vel, la kreativiteten springe, la Pepsi Max’en forringe.