Barbarer = folk som babler uforståelig

To av mine favorittartister, Edith Piaf og Brigitte Bardot, synger på fransk. Jeg skjønner ikke et ord fransk, og har bare en vag forestilling om hva enkelte av sangene deres handler om, men allikevel liker jeg nesten alle like godt! De gjør meg glad og full av energi, noe det meste av musikken jeg hører på gjør.

Og dette kan jeg ikke skjønne. Jeg hører jo bare babling sammen med musikk. I tillegg skal det nevnes at disse to virket før foreldrene mine ble født. Det jeg tror disse to damene er flinke til, er å bable på en vakker måte som passer til musikken. Og det tror jeg ikke mange artister kan skryte av. At folk kan nyte musikken deres uten å forstå hva de synger eller leve i samme tidsalder.

Nei, de er slettes ikke barbarer.

Bestemors lørdag

Min bestemor sitter i sofaen og strikker. Slik har hun gjort siden jeg kan huske henne. Og slik vil jeg alltid huske henne, helt til den dagen jeg dør. Jeg vil huske henne, mens hun sitter der og veiver med strikkepinnene, med garnnøster utover hele bordet og leppene som beveger seg svakt, mens hun teller inni seg, hvor mange løkker og lester og par med votter det er igjen.

Det kan hende hun løfter blikket og ser bort på meg. Det hender hun spør: «Er det lørdag i dag?» Hvis det ikke er lørdag, men søndag, så påpeker jeg dette, og hun nikker og sier «Åja,» som om hun er vant til å ta feil av dagene.

Jeg pleier å sitte og se på henne. Også spør jeg henne om ting og tang. Og da begynner hun å fortelle. Hun forteller om Gammel-Johan. Om mannen sin, Edvind, som døde så ung. Om da hun måtte lyve om radioen sin under andre verdenskrig, og nesten ble drept. Om da hun tok over gården og aleneansvaret for fire små barn i en alder av 30 år. Om foreldrene sine. Om læreren sin som hun likte så godt. Om vennene hun har fulgt til graven. Om små og store gleder et liv kan by på.

Hun er en historieforteller. Og såpass dyktig at hun kan holde på interessen din i timer. I alle fall min.

Men noe har skjedd med bestemor. Hun er en gammel dame. Snart 92. Og med årene har hodet hennes sluttet å fungere så godt. Det er ikke så nøye lenger om jeg heter Stian eller Øyvind. Hun husker ikke hva som skjedde i går, eller for en time siden. Selv om Edvind døde i 1960, sa hun en dag at hun ønsker seg flere barn, men at det ikke går, for Edvind døde jo nettopp.

Det hender hun spør meg hvilken dag det er, bare for å vite det, selv om det ikke har noe å si. For hun lever mer og mer i sin egen verden. Etter over 90 år med hardt arbeid og evig konsumering av inntrykk og opplevelser, historier og følelser, er alt hun har igjen, minnene sine.

Snart er hun ikke her lenger. Snart skal hun ikke fortelle flere historier. Og den dagen vil bli en av mine verste.

Hun legger fra seg strikketøyet et lite øyeblikk. Hun ser bort på meg og spør om det er lørdag, og selv om det er søndag, så sier jeg: «Ja, bestemor, det er lørdag.»