Jøss! Eller, Gosh! Nei, GRØSS!

I høstferien var jeg som vanlig i Drammen hos min mormor. Og som vanlig handlet jeg filmer på alle filmbutikkene. På Platekompaniet fant jeg en ordentlig godbit. Det var en DVD med to kortfilmer: «Den røde ballongen» og «Den hvite hesten». De er laget av en kar ved navn Albert Lamorisse, som i tillegg til å lage filmer, også fant opp spillet Risk.

Jeg hadde lest om både ham og filmene hans før, og jeg hadde tenkt at jeg skulle prøve å få tak i dem. Brått sto de der, pent og pyntelig, på spesialhylla, i spesialutgave. Den kostet en formue, sammenlignet med det som er vanlig prosedyre i DVD-bransjen, men jeg nølte ikke. Jeg bokstavelig talt rev den med meg bort til kassen. Jeg smilte. Jeg var glad.

Ettersom jeg kjøpte en hel del filmer, og hadde tenkt å spare Godbiten til slutt, var det først i går den sto for tur. Jeg satte meg godt til rette, med Pepsi Max og det hele. Jeg åpnet den, så litt på bildene som fulgte med spesiealutgaven, før jeg skjøv disken inn i munnen på mac’en og lot den romstere litt, slik den har for vane.

Alt som, ifølge min erfaring (og den er ganske god, hehe) – med film, skulle skje, skjedde. Helt til jeg kom til menyen. Jeg hadde ventet et litt rødt og hvitt tema, ettersom det er disse fargene som går igjen på coveret. Men her var alt brunt… og, i all verden, tenkte jeg. Hitler! Et bilde av Hitler. Og under, med norrøn skrifttype, slik Vigrid bruker, sto det… Nürnberg. Episode 1. Jeg klødde meg i hodet og trykket på spill av. Jada, Hitler snakker. Jeg ser Goering og Speer mens de sitter i rettssalen. Jeg spooler fremover. Samme greiene, hele veien. Jeg forsøker en teori: Har jeg på ett eller annet finurlig vis blandet platene idet jeg skulle sette inn filmen? Jeg har jo en del filmer og tv-serier om andre verdenskrig, men så kommer jeg på at jeg ikke har noen om Nürnberg-prosessene – den så jeg nemlig på rikskanalen.

Jeg trykker på eject og… Store øyne. På plata er det bilde av en liten gutt med en rød ballong, og en annen gutt på en hvit hest. Jeg setter den inn igjen. Ja, dere vet det allerede. Nürnberg.

Jeg lukter på P-maxen. Den er helt normal.

Nå, når sjokket er over, har jeg skjønt at, hvor rart det enn er, så har noe skjedd på fabrikken. De to filmene må ha samme fabrikant. Akkurat som den kjæreste Pepsi Max-flasken jeg har. Den har tre etiketter.

Jeg skal ringe til Platekompaniet på Magasinet i Drammen. For jeg vil se filmen. Jeg tror den er veldig god.