I dag er det kvelden før kvelden. Lille julaften. Jeg ligger på sofaen med macen på fanget. Har fått på meg lester og innhyllet meg selv i husets mykeste pledd. (For the others: Et hvitt pornopledd.) Det er ganske kaldt her. Mamma har vært og handlet mat hele dagen, og jeg vet ikke hvordan man tenner opp i ovnen, så da får man gjøre det på den måten.

Jeg gleder meg. Tradisjonene begynner snart, og da kommer de løpende bånd. Først er det lutefisk. Alltid lutefisk på lille julaften. Med mandelpoteter, ertestuing, bacon og sennep. Mmm… Så skal grevinne Sophie invitere til bords, slik hun alltid gjør, og hennes hovmester, er det ikke James? Han skal helle i glassene. Deretter skal treet pyntes, før man slapper av og forbereder seg på det som skal komme.

I dag er det lille julaften. For nøyaktig 40 år siden satt det noen slitne og sktine menn på en plattform langt ute i Nordsjøen. De hutret og frøs og tenkte på familiene sine hjemme. Og plutselig. Plutselig blinket noen lys, og noen menn som holdt på med borret, ropte og skrek.

«Olje!»

I dag er det lille julaften. For 40 år siden, lille julaften 1969, fant Norge olje. Oljeeventyret kunne begynne, side om side med juleeventyret. Et bedre bilde på ondskapen og godheten skal man lete lenge etter.

Om åtte dager går vi inn i et nytt år. 2010. Dette året står slaget om Lofoten og Vesterålen (og Senja). Muligens ikke. Det kommer helt an på.

Måtte de tape. Måtte de holde seg unna. Vi vil ikke ha dere og det svarte gullet deres. Vi vil ha det slik som vi har hatt det i tusener av år. Om dere kommer med båtene og plattformene og forurensningen deres, må jeg dra. Og jeg vet at flere vil følge etter.

Vi vil ha et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Men ikke bare det. Vi vil ha en oljefri verden. Jeg vet det er en naiv tanke. Jeg vet at det ikke går an å stoppe pumpene i morgen. Men vi kan vel begynne å lete etter en annen energikilde?

For når alt kommer til alt. Når jeg kjenner etter nederst i magen, og innerst i hjertet. Når jeg tenker på det gråter jeg nesten.

Det er det jeg egentlig ønsker meg til jul.

Jeg har denne sangen på hjernen, etter at Synnøve drev og sang på den under hele Leknesturen vår. Vel, det var en overdrivelse. Men uansett.

Det er to dager til julaften, og jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye. Vet ikke hvorfor. Kanskje man gleder seg på en annen måte når man er “voksen”? Eller kanskje det er fordi jeg vet hva jeg får i hovedpresang, den som er fra foreldrene, den viktigste og mest spennende.

Ja, det er nok derfor.

Jeg var nemlig sammen med mamma og kjøpte den. Etter at hun fikk høre det eneste ønsket mitt: En HTC Tattoo, kom hun et par dager senere med bekymrede rynker i ansiktet og fortalte at hun ikke visste særlig mye om mobiltelefoner, og om ikke jeg kunne bli med og kjøpe den.

Selvsagt skulle jeg hjelpe henne med dette intrikate problemet, snill sønn som jeg er. Vi valgte en passende butikk og jeg gjorde de nødvendige avtalene mellom kunde og forhandler, satte opp nytt abonnement og sånt, og så kunne vi gå ut, hun lykkelig for å ha fått unna dét, jeg lykkelig som stolt eier av ny mobiltelefon. Men da jeg kom i bilen og skulle se litt nærmere på esken, kjenne på den, og kanskje tilogmed åpne den og se på objektet – rev hun den fra meg og kastet den i baksetet.

«Du får den ikke før på julaften. Etter at den har ligget under treet og blitt lest opp, sånn som alle andre.»

Slukøret lente jeg meg tilbake i setet. All lykke var blåst bort. Materialismen… akk.

For at tiden skal gå fortere, har jeg designet nytt deksel i dag. Det kan man nemlig med denne telefonen, derav navnet. Jeg har lenge visst at jeg måtte lage et som hang sammen med hjertesaken min: Et oljefritt Lofoten og Vesterålen (og Senja). Jeg skal også lage et med “Me, me, me”-tema etterhvert når økonomien er mer stabilisert og jeg har fått en god idé.

Hvis dere lurer på hva som står: «Oljefritt Lofoten og Vesterålen!»

Det er grusomt å gå på skole. OK. Det er vel og bra med en daglig rutine og litt sosialt samvær i tidlige morgentimer, mellom viskelær og surmulende lærerinner hvis fornavn begynner på T. Men akk så lite jeg nyter livet når jeg må dra meg bort til skolen dag etter dag, hele 180 ganger i året! Og ikke nok med det, når dagen er over skal man gjøre lekser mens man bekymrer seg for en prøve. Det er alltid noe som skal gjøres…

Da er det vel og bra vi har noe som kalles ferie. Jeg liker alt med det ordet. Bokstavsammensetningen lyder tilogmed vakkert i ørene mine. Mens jeg sitter her og skriver, har jeg allerede hatt ferie en stund. Ferie er til for å nytes, og jeg er en livsnyter.

Så langt har alt gått bra.

Først og fremst skal man feire at det er ferie, og vi begynte onsdag kveld med øl på Brygga. Det var studentkveld, hvilket betyr billig øl, og, ja, det ble litt mange. Mot kvelden torsdag dro vi i klassen pluss et par fra andreklassen og en student fra Oslo som tilfeldigvis fant sin utkårede i min klasse, til Svolværs offisielle kinarestaurant. Jeg spiste kylling, min livrett! Så beveget vi oss videre til Maries leilighet, der vi drakk vin og lekte en lek jeg aldri klarte å lære meg, før vi avsluttet kvelden og nest siste termin på videregående på Bacalao, der det ble inntatt mer øl.

Evelyn foreviget det hele med fotografiapparatet sitt. Ta en nærmere titt på dét under.

Dagen etter, fredag, ga jeg hybelen min en real overhaling med langkosten. Når hybelkaninene nektet å holde seg på usynlige steder lenger, tenkte jeg det var på tide. Deretter kom min private sjåfør som på folkemunne kalles mamma og hentet meg og oppakningen min. Det er nemlig så mye at jeg bare blir stresset og vimsete om jeg skal ha alt med på bussen.

Vi dro hjem. Kylling til middag. Jeg lå og døste på sofaen og hvisket “Ferie…” til meg selv gjentatte ganger. Nippet til et glass Pepsi Max nå og da. Så for meg nedstøvede skolebøker…

Og nå skriver jeg dette, som vanlig midt på natten. Har sittet og sett filmen “They Call Me Trinity” sammen med pappa. Det er mange filmer om ham og broren, og de er veldig artige og godt laget, til å være så gamle. Nesten de eneste Western-filmene jeg liker.

Jeg skal nyte denne ferien. For alt den er verdt. God jul! (Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å plapre uhemmet på denne siden, så følg for all del med!)

Det er uten tvil blitt vinter, sånn teknisk sett. Snøen ligger og gjør verdenen min frossen og kald, og veiene jeg pleier å gå på når jeg beveger meg rundt i Kabelvåg, er dekket med såpeglatt is.

Det fører til at jeg med et visst besvær går fra hybelen til skolen, butikken, bussholdeplassen eller Brygga. Jeg må passe på å gå der det er strødd grus, og jeg må balansere forsiktig der dette ikke har blitt gjort. Derfor ser jeg sikkert ut som en gammel og ustødig mann på min ferd fremover i livet. Eventuelt en alkoholiker, men det er vel mest når jeg nesten faller, og spesielt i dag da jeg i tillegg sveivet rundt med en pose fra Vinmonopolet, liksom for å understreke illusjonen.

Meg som ung (slik jeg ser ut nå) og gammel (converteren som jeg brukte var ikke helt god):

Jeg har mange ganger lurt på om dette er et ord (se tittel). Her en dag fikk jeg det bekreftet. Jeg liker ordet svært godt!

Da jeg var en liten gutt gjorde jeg mye rart, og en av disse tingene var å få tidlig julestemning. Heldigvis slo den aldri fullt inn før på lille julaften. Men de senere år har det stadig blitt vanskeligere og vanskeligere å få den, og i fjor kom den aldri. Jeg trodde ikke det ville skje i år heller, da det plutselig skjedde i dag da jeg sto bak disken på jobb og tok en pust i bakken.

Det har seg nemlig slik at min livsnyterstil koster mye penger. Og penger er en viktig del av livet mitt. Har jeg nok føler jeg meg trygg, har jeg lite får jeg nesten ikke sove. Og bruker jeg for mye på en gang og gjerne på helt ubrukelige ting (noe jeg har som vane å gjøre) får jeg nervøst sammenbrudd. Den siste tiden har jeg nytt livet ekstremt mye og kontoen min har bare blitt mindre og mindre innholdsrik. Dette gjorde meg lettere deprimert, og jeg ønsket ikke julen velkommen i det hele tatt. På toppen av det hele ble jeg svindlet av amerikanere mens jeg handlet julegaver på internettet. Det gjorde ikke ting bedre, akkurat.

Jeg oppdaget at jeg nok en gang hadde fått økonomiske problemer, og for å overleve dagene måtte jeg begynne å nekte meg selv enkelte gleder. Jeg visste dessuten at jeg i begynnelsen av 2010 må gjennomføre hele tre reiser, og dette vil koste meg enda mer penger, selv om to av reisene er gratis og den tredje halvveis gratis.

Jeg fryktet rett og slett at jeg kom til å få problemer med å finansiere det hele. Men etter å ha gått i flere dager og regnet og regnet på fremtidige inntekter og satt dem opp mot utgiftene, fikk jeg alt til å stemme i dag, og en tung bør på skuldrene mine blåste vekk! Det var ufattelig deilig.

Og. Tro det eller ei, like etterpå kom julestemningen feiende. Den slo meg som lyn fra klar himmel. Som den våkne tilstanden slår deg etter en opprørene drøm. Som det iskalde vannet slår deg idet du hopper i det en tidlig sommerdag i Nord-Norge. Nå klarer jeg endelig å senke skuldrene, glede meg til dagene, ukene og månedene som kommer – og høre på julemusikk!

Livet er herlig.

Dette er den sanne historien:

Onsdag ettermiddag sniker noen ondsinnede sjeler seg inn på Coop Prix i Kabelvåg, Lofoten, utstyrt med ildfremkallende midler. Hva disse midlene besto av, er ikke kjent, men det var såpass kraftig skyts at hele butikken kunne gått opp i røyk om det ikke var for at tjuvraddene hadde ett mål for øyet: Butikkens Pepsi Max-utsalg.

Jeg mener, hvem går forbi både Colaen og Billigjulebrusen for så å sette en palle med Pepsi Max i fyr og flamme? Dette er snakk om en bande som gjennomførte et planlagt attentat mot den populære brusen. Jeg er sikker på at det var en gjeng Cola-avhengige grinebitere som hadde sett seg lei av å hele tiden måtte leve med det vidunderlige faktumet, at P-max er, har vært og alltid vil bli, brusen over alle bruser. Og ikke nok med det, etter ugjerningen går de hen og tenner på søppelboksen utenfor. Er det et slags budskap de prøver å fremme? Klandrer de Pepsi Maxen for verdens søppelproblem? Den må de lengre ut i Borge med, som Ingrid sa. Har dere noen gang sett en Pepsi Max-flaske ligge å flyte i veikanten eller rennesteinen eller hvor enn man velger å forsøple?

Men det som ryster meg mest, er at dette i det hele tatt kan skje. Hvor er samfunnet? Hvor er regjeringen? Ja, hvor er politiet? Jeg vet at de er gode kunder på Prix, og jeg vet at en gjeng med politi bor i butikkens umiddelbare nærhet. Hvorfor er det ikke noen som holder øynene åpne, selv om det går mot kveld? De var vel for opptatt med denne Obamaen som skulle komme.

Heldigvis gikk det bra, tatt forholdende i betraktning. Og selv om avisen av åpenbare grunner ikke kunne nevne navn på noen av de skadde flaskene, så jeg på bildene at det bare var noen få som hadde fått brent seg i bunnen. Men det fantastiske innholdet hadde rent ut, og den døgenikten av en politimann som kom for å gjøre åstedsgransking, tråkket i det mens han tok bilder! Hadde jeg vært ham hadde jeg lagt meg ned på kne og slurpet i meg restene. Her skal ikke noe gå til spille!

Jeg kjenner fortsatt en tåre ligge på lur i øyekroken når jeg tenker på det. Grusomt. Grusomt.

1. En hemmelig operasjon

En dypgående gransking av mitt arkiv, vil avdekke at visse tidligere blogginnlegg har blitt sensurert. Dette er gjort for å SLETTE ALLE SPOR. Hvilke spor? Dette vil dere kanskje skjønne om dere følger med på toppen i bloggNorge fremover. Jeg har nemlig fått en storartet idé som kommer til å more meg selv stort, og kanskje irritere andre like stort.

2. Angående min egen blogg

Jeg liker denne hobbyen. Jeg trener mine skriveferdigheter, og jeg kan dele interessefeltene mine med andre skribenter av ulike kalibre. Dessuten liker jeg å snakke om meg selv. Derfor har jeg bestemt meg for å blir ivrigere med bloggingen min. Jeg vil begynne å skrive hyppigere og bli flinkere med å bildebruk. Til nå har jeg innbilt meg at hvert innlegg må ha et spesielt tema eller poeng, men det slår meg at det slettes ikke er nødvendig, så jeg skal også skrive om mine daglige opplevelser også.

3. En uttalelse

Da jeg begynte med denne bloggen, gikk det ikke særlig bra, og jeg forlot den etter tre innlegg. Men i påsken dette året, som snart går mot en slutt, begynte jeg igjen, og denne gangen med større hell. Jeg ville skrive for mine klassekamerater, som hadde fått seg blogger, men nå har jeg jo kommet i kontakt med andre bloggere som jeg mistenker er innom og leser en gang iblant, og dette er jeg svært takknemlig for! Det er ikke noe som gleder mer når man åpner e-posten en trøtt morgen ved pulten i klasserommet, enn beskjeden om at det har kommet en kommentar på bloggen. Takk til dere som gidder å lese, og takk til alle dere som gidder å blogge, for det er et flott internettfenomen som jeg håper består.

Når natten har senket sitt mulm og mørke over oss mennesker, når de fleste ligger trygt i sine senger og sover, da er jeg våken. Som oftest. Jeg liker å være opp om natten. Det er da jeg fungerer best, og arbeider best. Og skriver…

Jeg vet ikke hvorfor. Det hender jeg later som jeg er alene i hele verden.

Men denne kvelden gjorde jeg noe spesielt, til å være meg. Jeg liker nemlig ikke å være ute om natten. Forbinder det med noe skummelt, selv om det ikke er det. Jeg liker å være inne.

Det som skjedde denne natten, men som ikke skjer andre netter: Det var en fantastisk vakker måne ute. Den var halv, og skjev, og helt gul! Den hang like over Storemolla som en halvspist ost. Jeg besluttet fort å ta frem kameraet og stativet og fange det vakre bildet. Selv om mitt Nikon D40 ikke er det beste til å ta nattbilder med, vandret jeg ut i natten.

Jeg satte meg til rette på moloen, der det bare var meg og det buldrende havet. Og den gule månen. Jeg stilte inn kameraet og trykket. Så måtte jeg sitte og vente på at bildet eksponerte seg, og det tok sin tid når det var helt svart ute!

Det var fantastisk. Å bare sitte der. Helt alene. Og skape noe. Det måtte være slik det var for fotografpionerene. De ante jo ikke hva som ville skje når de trykket på knappen, eller sveivet, eller hva de gjorde. På samme måte visste ikke jeg hva som ville skje hver gang jeg trykket. Noen ganger ble jeg skuffet, andre ganger positivt overrasket. Jeg fikk ikke fanget den spesielle månen, da. Men bildene ble ikke så verst, tatt i betraktning at det var helt mørkt ute.

Har du noen gang prøvd assosiasjonskriving? Det er latterlig enkelt. Du velger et bra sted å sitte og tar frem et hvitt ark (i word), eller en notatbok, eller baksiden av et topp hemmelig dokument, eller hva enn du foretrekker å skrive på. Du plasserer din beste penn mellom dine fingre (eller plasserer dine beste fingre på tastaturet), og skriver det første ordet du kommer på. Og det neste. Og det som kommer deretter. Sakte men sikkert kommer setning for setning ut av deg og ned på arket, og du tenker ikke en gang!

Det bare skjer.

Du kan skrive om det du ser rundt deg, det du drømte i natt, eller det din mor nettopp fortalte deg, mens hun brettet sammen din fars skjorte, med sine kjærlige hender…

Etter en stund begynner noe i deg å jobbe. Det føles nesten som trolldom, når du sitter der med 3000 ord og vet hvilken historie du skal fortelle.

Så tar du frem arket og pennen hver dag. 365 ganger i året skal du skrive 1000 ord. Det blir 365 000 ord på ett år. Det er en bok.

Nå kan du skrive.

Torsdag kom den tunge nyheten: Regine Stokke er død. Av kreft. Slik vi lenge hadde fryktet.

Og i dag fikk jeg høre om noe annet jeg lenge hadde fryktet. En stamgjest på kafeen der jeg jobber, Harald Pedersen, døde mandag. Av kreft.

Denne ondskapens sykdom.

Det gikk ikke an å være gretten i nærheten av Harald. Han var en av dem som bare får deg til å le ved synet av ham. Ikke at han så så spesiell ut, du bare visste at han var en gledesspreder når du fikk øye på det lure smilet og de snille øynene. Og han var en mann som kunne le. Av alt. Og sånn som han lo! Jeg tror ikke jeg har sett en voksen på 64 få latterkranpe på den måten. Som nærmest legger seg ned på gulvet og slår med knyttneven. Grunnen til at han lo så fært, var fordi han for et par år siden fikk slag og mistet både mål og mæle en god stund. Det eneste han hadde igjen, var humøret og latteren. Men de årene jeg kjente ham kunne han gjøre seg forstått om man hadde litt tålmodighet og var litt kreativ. Han hadde dessuten noen faste uttrykk, sånn som: “Enig, enig, enig.” og “Jeg er ooovergitt!”. Hehe, jeg må le når jeg tenker på ham. Han besøkte vår café hver eneste dag om sommeren, og svært ofte resten av året også. Idet han kom inn døra pleide han å si: “Grøt, grøt, grøt.” (Ja, han elsket grøt.)

Og nå er han dø. Det er ufattelig. Utenkelig. At jeg aldri mer skal se ham. Han som var et av de beste menneskene jeg har kjent. Han som aldri gjorde en flue fortred.

Han var en sangfugl. Og man skal aldri drepe en sangfugl. Harald ble heldigvis aldri drept. Jeg tror ikke det finnes et eneste menneske i hele verden som har et ondt ord om ham. Han var elsket av alle som kjente hans navn. Og alle som møtte ham. Og alle dem som kjente ham.

Og som seg hør og bør når man er en sangfugl, sørget han for å legge til rette for spredningen av litt glede etter sin død også. Noe av det siste han sa var: “Ikke blomster, ikke blomster, doner.” Han ville ikke ha blomster i begravelsen. Så mye penger som mulig skulle doneres til kreftforskning. Det skal jeg gjøre.

Regine Stokke var en ubestridt sangfugl. I alle fall er det mitt inntrykk. Hadde jeg fått kreft, og beskjeden om at jeg skulle dø – snart, ja jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Kanskje ingenting.

Det gjorde ikke Regine. Hun opprettet en blogg. Hun skrev om kreft, sine tanker om fremtiden og om livet. At livet er vakkert, at svært få av oss har det så ille som vi tror. Hun visste så alt for godt hvor fort livet kan ta slutt. Hvor utrolig kort det er. Disse ordene er utrolig viktige. Jeg tror hun inspirerte mange, og hjalp fler.

Vi mennesker er som fjæra i Forrest Gump. Vi svever litt rundt, lander og gjør vårt inntrykk, før vinden kommer og tar oss, og vi er borte for alltid. For livet er så ufattelig kort.

Vi skal alle dø. Men noen av oss dør for tidlig. Livet er kort. Alt for mye skal oppleves. Vi må nyte det mens vi kan.

Heldigvis er det noen som rekker å lære oss noe. Harald Pedersen, Regine Stokke – og alle dere andre sangfugler, dette er til dere: Takk.

Takk for at dere gir verden en sjanse. Takk for at dere gir menneskeheten en sjanse. For at dere fortsatt har et smil til overs, selv om horisonten ser mørk ut. For at dere deler deres glede med andre. For at dere er den dere er. Og for at dere minner oss om livets gleder, selv om deres eget går mot en slutt.

Takk. For at dere er til.