Endelig litt fred og ro

Det er grusomt å gå på skole. OK. Det er vel og bra med en daglig rutine og litt sosialt samvær i tidlige morgentimer, mellom viskelær og surmulende lærerinner hvis fornavn begynner på T. Men akk så lite jeg nyter livet når jeg må dra meg bort til skolen dag etter dag, hele 180 ganger i året! Og ikke nok med det, når dagen er over skal man gjøre lekser mens man bekymrer seg for en prøve. Det er alltid noe som skal gjøres…

Da er det vel og bra vi har noe som kalles ferie. Jeg liker alt med det ordet. Bokstavsammensetningen lyder tilogmed vakkert i ørene mine. Mens jeg sitter her og skriver, har jeg allerede hatt ferie en stund. Ferie er til for å nytes, og jeg er en livsnyter.

Så langt har alt gått bra.

Først og fremst skal man feire at det er ferie, og vi begynte onsdag kveld med øl på Brygga. Det var studentkveld, hvilket betyr billig øl, og, ja, det ble litt mange. Mot kvelden torsdag dro vi i klassen pluss et par fra andreklassen og en student fra Oslo som tilfeldigvis fant sin utkårede i min klasse, til Svolværs offisielle kinarestaurant. Jeg spiste kylling, min livrett! Så beveget vi oss videre til Maries leilighet, der vi drakk vin og lekte en lek jeg aldri klarte å lære meg, før vi avsluttet kvelden og nest siste termin på videregående på Bacalao, der det ble inntatt mer øl.

Evelyn foreviget det hele med fotografiapparatet sitt. Ta en nærmere titt på dét under.

Dagen etter, fredag, ga jeg hybelen min en real overhaling med langkosten. Når hybelkaninene nektet å holde seg på usynlige steder lenger, tenkte jeg det var på tide. Deretter kom min private sjåfør som på folkemunne kalles mamma og hentet meg og oppakningen min. Det er nemlig så mye at jeg bare blir stresset og vimsete om jeg skal ha alt med på bussen.

Vi dro hjem. Kylling til middag. Jeg lå og døste på sofaen og hvisket “Ferie…” til meg selv gjentatte ganger. Nippet til et glass Pepsi Max nå og da. Så for meg nedstøvede skolebøker…

Og nå skriver jeg dette, som vanlig midt på natten. Har sittet og sett filmen “They Call Me Trinity” sammen med pappa. Det er mange filmer om ham og broren, og de er veldig artige og godt laget, til å være så gamle. Nesten de eneste Western-filmene jeg liker.

Jeg skal nyte denne ferien. For alt den er verdt. God jul! (Dette betyr ikke at jeg ikke kommer til å plapre uhemmet på denne siden, så følg for all del med!)

Isvandring

Det er uten tvil blitt vinter, sånn teknisk sett. Snøen ligger og gjør verdenen min frossen og kald, og veiene jeg pleier å gå på når jeg beveger meg rundt i Kabelvåg, er dekket med såpeglatt is.

Det fører til at jeg med et visst besvær går fra hybelen til skolen, butikken, bussholdeplassen eller Brygga. Jeg må passe på å gå der det er strødd grus, og jeg må balansere forsiktig der dette ikke har blitt gjort. Derfor ser jeg sikkert ut som en gammel og ustødig mann på min ferd fremover i livet. Eventuelt en alkoholiker, men det er vel mest når jeg nesten faller, og spesielt i dag da jeg i tillegg sveivet rundt med en pose fra Vinmonopolet, liksom for å understreke illusjonen.

Meg som ung (slik jeg ser ut nå) og gammel (converteren som jeg brukte var ikke helt god):

Nowadays

Jeg har mange ganger lurt på om dette er et ord (se tittel). Her en dag fikk jeg det bekreftet. Jeg liker ordet svært godt!

Da jeg var en liten gutt gjorde jeg mye rart, og en av disse tingene var å få tidlig julestemning. Heldigvis slo den aldri fullt inn før på lille julaften. Men de senere år har det stadig blitt vanskeligere og vanskeligere å få den, og i fjor kom den aldri. Jeg trodde ikke det ville skje i år heller, da det plutselig skjedde i dag da jeg sto bak disken på jobb og tok en pust i bakken.

Det har seg nemlig slik at min livsnyterstil koster mye penger. Og penger er en viktig del av livet mitt. Har jeg nok føler jeg meg trygg, har jeg lite får jeg nesten ikke sove. Og bruker jeg for mye på en gang og gjerne på helt ubrukelige ting (noe jeg har som vane å gjøre) får jeg nervøst sammenbrudd. Den siste tiden har jeg nytt livet ekstremt mye og kontoen min har bare blitt mindre og mindre innholdsrik. Dette gjorde meg lettere deprimert, og jeg ønsket ikke julen velkommen i det hele tatt. På toppen av det hele ble jeg svindlet av amerikanere mens jeg handlet julegaver på internettet. Det gjorde ikke ting bedre, akkurat.

Jeg oppdaget at jeg nok en gang hadde fått økonomiske problemer, og for å overleve dagene måtte jeg begynne å nekte meg selv enkelte gleder. Jeg visste dessuten at jeg i begynnelsen av 2010 må gjennomføre hele tre reiser, og dette vil koste meg enda mer penger, selv om to av reisene er gratis og den tredje halvveis gratis.

Jeg fryktet rett og slett at jeg kom til å få problemer med å finansiere det hele. Men etter å ha gått i flere dager og regnet og regnet på fremtidige inntekter og satt dem opp mot utgiftene, fikk jeg alt til å stemme i dag, og en tung bør på skuldrene mine blåste vekk! Det var ufattelig deilig.

Og. Tro det eller ei, like etterpå kom julestemningen feiende. Den slo meg som lyn fra klar himmel. Som den våkne tilstanden slår deg etter en opprørene drøm. Som det iskalde vannet slår deg idet du hopper i det en tidlig sommerdag i Nord-Norge. Nå klarer jeg endelig å senke skuldrene, glede meg til dagene, ukene og månedene som kommer – og høre på julemusikk!

Livet er herlig.

Ved Pepsi Maxens etikett!

Dette er den sanne historien:

Onsdag ettermiddag sniker noen ondsinnede sjeler seg inn på Coop Prix i Kabelvåg, Lofoten, utstyrt med ildfremkallende midler. Hva disse midlene besto av, er ikke kjent, men det var såpass kraftig skyts at hele butikken kunne gått opp i røyk om det ikke var for at tjuvraddene hadde ett mål for øyet: Butikkens Pepsi Max-utsalg.

Jeg mener, hvem går forbi både Colaen og Billigjulebrusen for så å sette en palle med Pepsi Max i fyr og flamme? Dette er snakk om en bande som gjennomførte et planlagt attentat mot den populære brusen. Jeg er sikker på at det var en gjeng Cola-avhengige grinebitere som hadde sett seg lei av å hele tiden måtte leve med det vidunderlige faktumet, at P-max er, har vært og alltid vil bli, brusen over alle bruser. Og ikke nok med det, etter ugjerningen går de hen og tenner på søppelboksen utenfor. Er det et slags budskap de prøver å fremme? Klandrer de Pepsi Maxen for verdens søppelproblem? Den må de lengre ut i Borge med, som Ingrid sa. Har dere noen gang sett en Pepsi Max-flaske ligge å flyte i veikanten eller rennesteinen eller hvor enn man velger å forsøple?

Men det som ryster meg mest, er at dette i det hele tatt kan skje. Hvor er samfunnet? Hvor er regjeringen? Ja, hvor er politiet? Jeg vet at de er gode kunder på Prix, og jeg vet at en gjeng med politi bor i butikkens umiddelbare nærhet. Hvorfor er det ikke noen som holder øynene åpne, selv om det går mot kveld? De var vel for opptatt med denne Obamaen som skulle komme.

Heldigvis gikk det bra, tatt forholdende i betraktning. Og selv om avisen av åpenbare grunner ikke kunne nevne navn på noen av de skadde flaskene, så jeg på bildene at det bare var noen få som hadde fått brent seg i bunnen. Men det fantastiske innholdet hadde rent ut, og den døgenikten av en politimann som kom for å gjøre åstedsgransking, tråkket i det mens han tok bilder! Hadde jeg vært ham hadde jeg lagt meg ned på kne og slurpet i meg restene. Her skal ikke noe gå til spille!

Jeg kjenner fortsatt en tåre ligge på lur i øyekroken når jeg tenker på det. Grusomt. Grusomt.

Jeg har lagt noen planer:

1. En hemmelig operasjon

En dypgående gransking av mitt arkiv, vil avdekke at visse tidligere blogginnlegg har blitt sensurert. Dette er gjort for å SLETTE ALLE SPOR. Hvilke spor? Dette vil dere kanskje skjønne om dere følger med på toppen i bloggNorge fremover. Jeg har nemlig fått en storartet idé som kommer til å more meg selv stort, og kanskje irritere andre like stort.

2. Angående min egen blogg

Jeg liker denne hobbyen. Jeg trener mine skriveferdigheter, og jeg kan dele interessefeltene mine med andre skribenter av ulike kalibre. Dessuten liker jeg å snakke om meg selv. Derfor har jeg bestemt meg for å blir ivrigere med bloggingen min. Jeg vil begynne å skrive hyppigere og bli flinkere med å bildebruk. Til nå har jeg innbilt meg at hvert innlegg må ha et spesielt tema eller poeng, men det slår meg at det slettes ikke er nødvendig, så jeg skal også skrive om mine daglige opplevelser også.

3. En uttalelse

Da jeg begynte med denne bloggen, gikk det ikke særlig bra, og jeg forlot den etter tre innlegg. Men i påsken dette året, som snart går mot en slutt, begynte jeg igjen, og denne gangen med større hell. Jeg ville skrive for mine klassekamerater, som hadde fått seg blogger, men nå har jeg jo kommet i kontakt med andre bloggere som jeg mistenker er innom og leser en gang iblant, og dette er jeg svært takknemlig for! Det er ikke noe som gleder mer når man åpner e-posten en trøtt morgen ved pulten i klasserommet, enn beskjeden om at det har kommet en kommentar på bloggen. Takk til dere som gidder å lese, og takk til alle dere som gidder å blogge, for det er et flott internettfenomen som jeg håper består.